Paasche / Reprint Møtet mellom hedendom og kristendom i Norden

1. Auflage 2022
ISBN: 978-87-430-3882-5
Verlag: BoD - Books on Demand
Format: EPUB
Kopierschutz: 6 - ePub Watermark

E-Book, Norwegian Bokmål, 92 Seiten

Møtet mellom hedendom og kristendom i Norden er otte forelæs-ninger om religionsskiftet i Norden, som Fredrik Paasche holdt ved Uppsala Universitet i 1943. Efter Paasches død blev disse forelæsning-er samlet og udgivet af den svenske religionshistoriker Dag Strömbäck i 1958. Allerede ti år tidligere var et andet værk med titlen Hedenskap og kristendom blevet udgivet posthumt. Fælles for begge værker er, at religionsskiftet ses i lyset af den norrøne middelalderlitteratur.

Fredrik Paasche (1886-1943): Norsk litteraturhistoriker og professor i europæisk middelalderlitteratur. Som forfatter var Paasches bøger præget af faglig grundighed og stor fortælleglæde. Blandt hans bøger kan nævnes Kong Sverre (1920), Snorre Sturlason og Sturlungerne (1922) og Landet med de mørke skibene (1938).

Autoren/Hrsg.

Paasche, Fredrik

Reprint, Heimskringla

Leseproben

I.
Emnet og kildene
Under folkevandringstidens trengsler sa man i det romerske keiserriket: «Rom går under, verden går under.» Men — etter alle tings oppløsning ble Rom for annen gang makten som samlet. Denne gang var det pavens Rom. Kirken førte kristen romersk kultur til land der ingen romersk keiser var kommet, gjennem kirken ble Europa — fra syd til nord — åpnere enn før, noe av en virkelig enhet. Det vestligste av verdensdelens folk gjorde pionertjeneste her. Irland var nådd av kristendommen fra det romerske Britannia av, ikke mange årene innen de hedenske angelsakser gikk i land på britisk grunn. «En trell under Kristus» kalte han seg, briteren Patrirk, som ble Irlands apostel en gang på 400-tallet. Vel 100 år etter begynte det kristnede Irlands munker flokkevis å ta på seg det de kalte «utlendigheten for Kristi skyld.» De dro ut og misjonerte: blant pikterne i Skottland, angelsakserne i England og blandt hedenske stammer i det store frankiske riket. Angelsakseren Beda beretter på 700-tallet: På en øy ved vestkysten av Irland bygget en irsk misjonær et kloster for både irske og angelsaksiske munker. Men samarbeidet ble ikke som det skulle, for om sommeren — når det gjaldt å arbeide tungt på aker og eng forsvant irerne fra den lille øya og ga sig til å «flakke omkring» i sitt land. «Flakke omkring» falt naturlig for irerne. Trangen til nye inntrykk var sterk hos dem. Men fra sanseinntrykkene hadde de kort til drømmesynene, og i kristen tid kunne Guds paradis bli drømmen over alle andre. Vandrelysten hos irske misjonærer var ikke av verden bare — som lokket med ukjente land. Målet for vandringen var paradiset. «For vi er disipler av Petrus og Paulus, vi irske menn fra jordens ytterste rand», skrev en av misjonærene til paven. For somme i det irske folk gikk veien til Gud gjennom ytterste ensomhet. Hellige i østerland hadde valgt denne veien, var flyttet ut i ørkenen. Og irske hellige fulgte eksemplet. Da var det ikke alltid godt nok med en ødemark i selve Irland, med en avdal eller en holme der hjemme. Tre ganger forsøkte munken Cormac å finne en «ørken» ute i storhavet, tredje gang seilte han båten rett mot nord, i14 dager bar det nordover – land var ikke å se, bare sjø og sjødyr. Men ørkener ble funnet til slutt. Færøyene og Island dukket frem av havet. Irske kloster-geistlige gikk i land her på 700-tallet og opplevde med forundring de lyse nordiske sommernettene; solen gikk ned, men det var som den gjemte seg bak en lav bakke, det ble ikke mørkt, man kunne se å arbeide, kunne til og med se, opplyses det, å plukke lusene ut av skjorten. Irske munker med sine hellige bøker fantes på Island da nordmennene kom. Den irske kirke var en munkekirke, med kraft til misjon, men ikke til å organisere. Det ble angelsakserne som organiserte, angelsaksiske misjonærer virket i irernes spor, først hjemme i sitt eget land, så inne på fastlandet i frankerriket. De opprettet bispedømmer og ga kirkelig lov, i samarbeid med den frankiske statsmakt og med pavedømmet. Angelsakserne våget seg ut av frankerrikets grenser, somme av dem ble martyrer i frisernes og saksernes land. Først da frankerne hadde erobret disse landene, sent på 700-tallet, fikk misjonærene tryggere kår her oppe. Men nu lokket en ny oppgave: misjonen hos de nordiske folkene. Man visste litt om disse folkene, nok til å forstå at det hadde sine farer å innlate seg på misjonen. Man visste at danene for noen 10-år siden hadde jaget ut en angelsaksisk forkynner, den første som forsøkte seg blant dem. Hva frankerkongen Karl den store tenkte om sine naboer i nord, lyser frem av et spørsmål som en av hans lærde fikk av ham en gang i 780-årene: «Hva ville du helst: ligge lenket i et nådeløst fengselshull eller oppsøke danekongen Sigifrid og prøve å få ham døpt?» — Karl hadde nok med sakserne og fant ikke tiden inne til å drive misjon i Danmark. Men Karls venn angelsakseren Alkuin drømte om den nye misjonsmarken. «Si meg om det er noe håp om danenes omvendelse?», skrev han i 789 til en venn som forkynte kristendom blant sakserne. Noe svar fra vennen kjenner vi ikke. Men vi kjenner jo det svaret som vikingtogene ble. — I et brev som Alkuin skrev ved år 800 taler han om den nye tiden som er kommet, den onde tiden med det brå frembruddet av hedningfolk. Europa var ferdig med det verste uføre; det frankiske storriket så ut til å stå fast, og romerkirkens arbeid hadde styrket grunnlaget for kulturfellesskap mellom folkene. Da kom vikingtogene, og med dem en ny krise og en ny angstens tid. — Kristenheten var vant til noe av hvert, handel med slaver ble drevet i kristne land, plyndringer og drap hørte til under en krig. Men ingen plage var som vikingplagen, ingen annen pågikk så lenge og rakk så langt, ingen rammet så tilfeldig eller nådeløs. Hvor «de hedenske skibene» la til, var det ute med all trygghet; stormannen kunne vente seg slavekår, helligdommen ble herjet, tjenerne i helligdommen myrdet. Det var skremmende krig. Som det står i angelsaksiske og irske årbøker: «Anno 793 var det onde jærtegn over northumbrernes land, og folket ble engstet. Det var voldsomme uvær og lynild, gloende draker ble sett der de fløy gjennom luften. Og snart etter, i samme år, den 8. juni, kom herjende hedenske menn og ødela med rov og med drap Guds kirke i Lindisfarne». «Anno 807. Inismurray brent av hedningene, og Roscommon lagt øde. Månen ble til blod.» Vikingtogene måtte gi nytt liv til ønsket om å få de nordiske folkene kristnet. Karl den stores sønn, keiser Ludvig den fromme, lar misjonærer forsøke seg i Danmark, sommeren 823. Og tre år senere hender det at en nordisk konge tar imot dåpen hos keiseren. Det er danekongen Harald. Han er truet av danske medkonger, han trenger keiserens hjelp; og for sikkerhets skyld lar han seg døpe. Det var en begivenhet som ga løfter. Og en samtidig frankisk forfatter, munken Ermoldus Nigellus, har skildret kong Haralds dåp, i et dikt som er gleden selv. Kongen kommer seilende «på Rhinens bølger», på stranden nær keiserslottet i Ingelheim venter keiserens menn og holder hester ferdige for danene. Og snart får mennene fra nord se en herlighet uten like. Det er slottet med sine hundrede søyler; det er keisersalen med veggene der gammel og ny historie er malt i strålende farger — man ser blant annet Karl den stores seier over sakserfolket. I kirken, bak gylne dører, er det samme fargeprakt, men her er det Kristi historie man ser. — Ermoldus skildrer messen her inne. Keiseren kommer. Foran ham på gulvet springer et staskledd barn, keiserens yngste sønn, lykkelig for sine fine klær. Etter går kong Harald i snehvit dåpsdrakt. Folket i nord blir rost — for anledningen. Danene er vakre og av edel vekst, sier Ermoldus. De er snare og dristige, de bor på havet og lever av båten. De forstår seg på våpenbruk; men snart skal de kanskje, bedre enn før, fatte hva plogjernet er for en velsignelse. Keiser Ludvig har sendt fromme munker nordover sammen med kong Harald. Ermoldus så lyst og lett på alt. De fromme munkene hadde det besværligere. Det vet vi fra en særskilt beretning om dem, fra den gamle boken om Ansgar, Nordens apostel. Ansgar var en av munkene som fulgte den danske kongen nordover. Det står i boken som Rimbert, en elev av Ansgar, har skrevet om sin mester, at keiseren hadde pålagt misjonærene som reiste «stadig å styrke kong Harald i hans tro», så han ikke — egget av djevelen — fikk et tilbakefall til sine gamle villfarelser. Og knapt var munkene blitt alene med sitt danske reisefølge, før de gjorde dårlige erfaringer. Kong Harald visste ikke, står det, hvorledes Guds tjenere skulle behandles; han var for ny i troen og for uvitende om den — han og hans menn var oppfostret i en helt annen tro. Men et tilfelle fikk ham til å se litt nærmere på misjonærene; og etter hvert ble det større fortrolighet og velvilje mellom dem og ham. Det er klart at Ansgar nu har forsøkt å styrke kongens nye tro og verge den mot de gamle villfarelser. Men dessverre får vi ikke vite noe nærmere om samtalen mellom kongen og ham. Slik er det gjennomgående i nordisk misjonshistorie. De eldste og påliteligste kildene opplyser forholdsvis lite om selve misjonspredikenen og om den religiøse debatt som må ha fulgt den. Meget er dunkelt her. Og derfor blir det ikke så lettå drøfte det emnet som er det viktigste for denne forelesningsrekken. Den skal ikke så meget følge misjonens ytre gang. Den skal først og fremst forsøke å gi svar på følgende spørsmål: Hva foregikk i...