Manus "Rampegutten" og Krigshelten

-oppveksten med min stefar Max Manus
4. Auflage 2024
ISBN: 978-87-430-6848-8
Verlag: BoD - Books on Demand
Format: EPUB
Kopierschutz: 6 - ePub Watermark

E-Book, Norwegian Bokmål, 204 Seiten

I denne boken ønsker forfatteren George Manus å gi leseren et innblikk i hvordan han som stesønn av Max Manus oppfattet sine yngre dager på Landøya i Asker i tiden fra han kom dit i 1946 , sju år gammel, til han flyttet hjemmefra som 21 åring. Her har han samlet historier fra sin samling av refleksjoner, som alle, i en eller annen form har relasjon til Landøya og derved hans stefar Max. De fleste har han skrevet de siste årene, mens noen har sett dagens lys i hans tidligere bøker. Ettersom mange av historiene ligger rundt 65 til 75 år tilbake i tid, minner han leserne om noen visdomsord fra forfatteren Gabriel Garcia Marques. "Det som betyr noe i livet er ikke hva som skjedde, men det du husker og hvordan du husker det". For å gi et autentisk tidsbilde, sett med Max Manus sine øyne, har han tatt med tre kapitler fra sin stefars krigsbok "Det blir alvor", som første gang ble utgitt i 1946, og som blant annet omhandler Oslogjengens omgang med selvlagde torpedoer. Boken inneholder også en del bilder som Max selv tok den gang.

Historiene i "Rampegutten" og Krigshelten, er en del av mine erindringer fra en noe omtumlet tilværelse i de tidlige årene av mitt liv og til jeg giftet meg som 21-åring. Noen av historiene ligger rundt 65 til 75 år tilbake i tid, så alt står ikke like klart i erindringen lenger. Min stefar, Max Manus, hadde umiddelbart etter krigen kjøpt den litt under 20 mål store eiendommen "Norderhaug" på Landøya i Asker. Det var der jeg vokste opp. Bortsett fra noen ganske få, har de historiene som er tatt med i denne boken en direkte relasjon til Landøya og derved min stefar Max, mens tre kapitler er hentet fra hans andre krigsbok "Det blir alvor," som første gang ble utgitt i 1946. Jeg har tatt dem med da de etter min mening gir et autentisk tidsbilde sett med Max sine øyne, blant annet når det gjelder Oslogjengens omgang med selvlagde torpedoer. "Rampegutten" og Krigshelten har jeg tilegnet fremtiden, i ånden av at det etter min mening ikke er noen fremtid uten en fortid.

Autoren/Hrsg.

Manus, George

Leseproben

Mine erindringer fra 1946 til 1961
Hovedhuset på Norderhaug - Landøen 1904 Jeg kom til Landøya i Asker sommeren 1946 rett etter fylte syv år. Familien Manus bosatte seg etter krigen der, først bare min mor og Max, og så sommeren 1946, jeg, samt engelsksetteren Pet. Min bror Max Mikael (Lille-Max kom til i 1947, og senere søster Mette i 1949. Mors og Max sine venner kom stadig på besøk og også forretningsmessig ble det tidlig mye aktivitet. De valgte alltid å representere hjemme, og der samarbeidet de utmerket. Max var en ypperlig vert og mor den beste vertinne, samtidig som hun var en fantastisk kokk og de serverte selvfisket laks og ørret og eget skutt vilt. Det utviklet seg ofte personlige vennskap med representantene for de forskjellige leverandører, først dem fra Clausen & Manus A/S, og senere dem til Max sine egne firmaer. Høydepunktene - med referanse til forretningsaktiviteten - var nok for mitt vedkommende allikevel de årlige firmafestene som ble arrangert på Landøya. Disse festene ble alltid holdt om sommeren, og alle ansatte med følge var selvfølgelig invitert. Norderhaug - Landøya i femtiårene At disse de første årene varte til lenge etter at jeg var puttet i seng, og bar preg av at alle hadde det hyggelig, er det ingen tvil om. Mor og Max var stemningsmennesker og alle stortrivdes i deres selskap, noe jeg både var vitne til selv og andre har fortalt. Nettopp det at min mor i alle disse årene var Max’ sin sekretær, og derved sterkt knyttet til aktivitetene i firmaet, bidro nok også til at all representasjon de hadde på Landøya var verdifull for firmaets drift. Dette gjaldt gjennom hele denne perioden, og varte så lenge han var aktivt med i driften av firmaet og til jeg tok over. Max var en person som alltid så etter utveier, som reven som alltid har flere utganger fra sitt hi. Jeg husker godt at han selv også brukte denne sammenligningen. Han kunne ikke se seg selv ”bli fanget” i noen sammenheng, noe jeg skal fortelle mer om i en episode lenger frem. Tiden umiddelbart etter krigen må ha vært helt spesiell for alle. Som gutt oppfattet jeg ikke den gangen de mange spesielle hendelsene, også i forbindelse med firmaet. De ble først fortalt meg senere. Mor var som sagt Max sin sekretær, og var dermed på kontoret sammen med ham hver dag. Vi hadde husholdersken Ragnhild Block, kaldt Boddi, som passet på huset og som blant annet fikk meg på skolen, en til tider ikke helt enkel jobb kan jeg tenke meg. Max hadde stadig besøk av folk på kontoret som ønsket hans råd om all verdens ting. Jeg har inntrykk av at han hadde forståelse for, og tok det som helt naturlig at så skjedde, og jeg hørte aldri at han avviste noen. Videre har jeg inntrykk av at mange av dem som kom hadde mentale problemer, men ingen kunne vite om de var forårsaket av krigen eller ikke. Utenfor kontorer i Karl Johansgate 21 stod det hver dag i lang tid etter krigen en person som på eget initiativ utgav seg som Max’ sin personlige bodyguard, og fulgte ham, enten fra bilen til kontoret, eller omvendt. Alltid hadde han en hånd i lommen, som tydelig bar preg av at han holdt rundt en pistol. De snakket aldri sammen, men Max lot i hvert fall dette fortsette. Historien om damen som ikke kunne legge seg i sengen uten at hun følte at den begynte å brenne, er en jeg spesielt husker. Max lyttet lenge til hennes forklaringer om all verdens forhold hun mente var årsaken til dette, og spør så hvordan sengen hennes så ut. Var det en av disse sengene med fire ben av jern? Joda, det var en sånn kunne hun bekrefte, hvoretter Max tar seg en lang tenkepause. ”Jo, jeg tror nok jeg kan hjelpe deg”, sier han og fortsetter: ”Har du tilgang på fire fiskebollebokser, Bjellands - med ruglete bunn”? Joda, det kunne hun da saktens skaffe. ”Du tar disse, sier Max, fyller 4 til 5 cm. vann i hver, og setter en under hvert ben. Men husk, det må være Bjellands! Når det er gjort, skal du nok snart merke forskjell”. Damen hadde nesten ikke tid til å si takk før hun forsvant ut døren, for aldri å la høre fra seg siden. Max var en naturens mann, ivrig fisker og jeger. Han skjøt tett opptil 100 elg i sitt liv, og jeg vet ikke hvor mye fuglvilt. På Landøya hadde vi en stor hundegård og alltid masse bikkjer. Det gikk stort sett i engelske settere og elghunder. Men til slutt anskaffet Max seg også en beagle. Skulle visstnok være perfekt for harejakt-. På jakt med min egen ”Pan” Max etter en jaktdag Min beste venn i de første årene var fuglehunden Pet. Den hadde Max anskaffet seg umiddelbart etter at vi flyttet til Landøya. Pet var godt over valpe-stadiet og allerede klar til rypejakt. Mette og lille-Max foran Morrisen Fra jeg var 10 - 11 år fikk jeg kjøre mors Morris Minor, men kun inne på eiendommen selvfølgelig. Alt dette syntes Max var en selvfølge, men situasjonen fortonet seg nok noe spesiell for naboene. Jeg husker godt første gang jeg fikk sitte på fanget og styre den store amerikanske DeSoto-en hans, jeg kan ikke ha vært mer enn 8 år. Ikke mange i området hadde biler på den tiden, og husker jeg rett, var det av nye kjøretøy omtrent bare den russiske Moskvitch-en som ble importert til Norge. Disse kom til landet pakket i trekasser som det ganske snart ble stor rift om. Over hele landet brukte man dem som uthus og materialer til hytter. Mor hadde fått sin Morris Minor fra England, - takket være Max, som hadde kunnet ordne med innførselstillatelse fordi han blant annet hadde tjent en del på sin krigsbok i England, og ellers hadde penger til gode der som militær under krigen. Så skjedde det som antagelig en dag måtte skje: En av mine eldre venner så en mulighet til å tjuvlåne Morris-en - en gang mor og Max var bortreist. Den stod som alltid i garasjen med nøkkelen i. Bilen ble observert sent på kvelden av en av Max’ kolleger i Heimevernet, i det den passerte Asker kirke med kun en guttunge ved rattet. Mannen kjørte straks til Landøya for å rapportere, men Max var jo bortreist, så derfor tok han selv affære. Han pågrep min venn da han like etterpå svingte inn på gårdsplassen for å avlevere den tjuvlånte bilen. Det ble selvfølgelig et fryktelig rabalder, men Max og mor trodde faktisk på meg, da jeg bedyret at jeg ikke hadde hatt med saken å gjøre. Igjen, Max var nok rettferdig av natur, men hadde en egen evne til å skape splitt-og-hersk situasjoner. Et eksempel på dette er hvordan han, til min store fortvilelse, stadig tok parti med de andre i min vennekrets når det oppstod tvister, for så å sette dem opp mot meg. Han kunne så, etter å ha spilt partene ut mot hverandre, kontrollere det hele. Kanskje trodde han fremgangsmåten skulle gjøre meg tøffere? Som fjortenåring ble jeg uoffisielt medlem i Heimevernet i Asker hvor Max var områdesjef, og fikk til tider selv kjøre staben rundt om i lokalområdet under øvelser. For ham var det verdens mest naturlige sak, sånn skulle det bare være. På den tiden ble det avholdt hyppige og svært så realistiske heimevernsøvelser i helgene. Min første og eneste reinsdyrjakt Hardangervidda Jakt ble det også tidlig sving på for mitt vedkommende. Kan ikke huske første gang jeg var på rypejakt sammen med Max, men det var nok allerede i trettenårsalderen. Min første hagle, en Aya, fikk jeg på fjortenårsdagen, og med en Mauser på ryggen ble den første og siste reinsdyrjakt for mitt vedkommende gjennomført som fjortenåring på Hardangervidda. Jeg skjøt 4 -5 reinsdyr, men fant fort ut at å skyte vilt med kule ikke var den store opplevelsen for meg, så det ble med denne ene reinsdyrjakten. Jeg tror det var selve slakteprosessen etterpå som jeg ikke hadde den store sansen for, men at det hørte med til all jakt fikk jeg tidlig lære, og det hadde jeg respekt for. Jeg har senere aldri skutt storvilt, men historien forteller om fine opplevelser når det gjelder fuglejakt, både i inn- og utland. Familiens amerikanske venner, Monells, leide Strynselven i alle år. For mor og Max var det en årlig begivenhet å besøke dem, og for Max sitt vedkommende ble det ofte flere turer alene. Han ble helt fra sitt første besøk kleppernes mann, og nøt stor respekt. Max ”gikk i ett” med elven, hvis man kan si det sånn. Første gang jeg ble invitert til Stryn var umiddelbart etter at jeg kom hjem fra skolegang i Italia i 1958. Jeg hadde knapt kjørt bil i Norge, men med Max sin helt nye Peugeot, ble det til at jeg skulle kjøre til Stryn med Monell sine to eldste sønner som hadde...