Clasen Trippel Salto

Daniel & dødssyndene 3 - Vellyst
1. Auflage 2022
ISBN: 978-82-8451-114-6
Verlag: BoD - Books on Demand
Format: EPUB
Kopierschutz: 6 - ePub Watermark

E-Book, Norwegian Bokmål, Band 3, 368 Seiten

Reihe: Daniel & dødssyndene

TRIPPEL SALTO - en kriminalroman med Daniel Dreyer Vellyst, sex, begjær, attrå, kåtskap. Kall det hva du vil, det er uansett en av de 7 klassiske dødssyndene. I den middelstore danske byen Haubjerg bor den førtidspensjonerte spesialsoldaten i froskemannskorpset - nå privatdetektiven - Daniel Dreyer. På byens nyopprettede internatskole med idrettsgymnas begynner en pur ung dansk-japansk turnjente som tilhører verdenseliten innen sin gren. Hun trener mot sitt store gjennombrudd med det umulige spranget TRIPPEL SALTO. Dessuten har hun - uten å ville det - fordreid hodet på flere av mannfolkene i byen. Det får katastrofale følger, og Daniel Dreyer må ta seg av saken. TRIPPEL SALTO er tredje bind om DANIEL & DØDSSYNDENE med synden Vellyst som tema. Den kan leses uavhengig av de foregående bøkene.

Michael Clasen, født 1948 Pensjonert underviser, skuespiller og informasjonsmedarbeider. Forfatter av skuespill, revytekster, radiomontasjer, historiske spel, flere romaner, blant andet den historiske romanen "Det vakre kraniet fra Købmagergade" (2020 - finnes på norsk). Se mer på hans hjemmeside MED EGNE ORD: www.michaelclasen.dk

Autoren/Hrsg.

Clasen, Michael

Leseproben

CPH
TORSDAG 17. OKTOBER
Klokken fem på ettermiddagen banet en liten gruppe mennesker seg vei gjennom menneskemylderet i Terminal 3 i Københavns lufthavn. På vei mot rulletrappen opp til etasjen med sikkerhetssjekk ble de passert av en liten og spinkel østasiatisk kvinne med en rank skikkelse og en stor trillekoffert. Ved foten av trappen tok Daniel og Lucas adjø med Maj, Poul og Anita. Tårevåte klemmer og mange ønsker om «god tur» «pass på dere selv nå» og «vi snakkes». Etter å ha kjøpt billett, fortsatte Sakura Toft ned mot jernbanestasjonen under terminalen, der hun ventet på neste tog ut i det sjællandske landskapet med kurs mot Haubjerg. * Daniel hadde parkert sin svarte, halvgamle VW Golf på flyplassens korttidsparkering. På vei bort fra terminalen smugtittet han på Lucas, Anitas tolv år gamle sønn. Gutten var taus og hadde hodet senket. Han snudde ansiktet bort fra Daniel og prøvde – meget diskret i regnværet – å tørke vekk en tåre. Daniel tok et skritt nærmere på ham og la armen om skuldrene på gutten. «Du trenger ikke skamme deg! Det er jo første gang du må være uten henne i flere dager, ikke sant? Da er det jo helt naturlig at man blir lei seg.» Som den gutten hadde vokst. Når ville han vokse Daniel over hodet? Det var nok ikke så lenge til. ”Jeg savner henne allerede, jeg også.» Lucas var Anitas sønn fra et tidligere forhold, og guttens far hadde omkommet for en del år siden. Da Daniel og Anita ble kjærester for et halvt år siden, var Lucas en selvsagt «del av pakken», og Daniel hadde fra første øyeblikk lagt seg i selen for å få et fortrolig og vennskapelig forhold til ham. I løpet av et års tid hadde de fått en tradisjon der de flere ganger i uken sammen kjørte utmattende turer med mountainbikes gjennom Nysø Hegn, som Lucas konsekvent kalte «Daniels skog». Langsomt hadde Daniel smøget seg inn på en plass som lå et ikke nærmere definert sted mellom kamerat og stefar. Anita på sin side nøt å se hvordan de utfoldet seg sammen, «hennes to menn», som hun hadde begynt å kalle dem. Uten mer snakk rullet de ut av parkeringshuset og kjørte med gnissende vindusviskere inn på motorveien med kur for Haubjerg. * Mens hun reiste gjennom det flate landskapet med de lavt hengende skyene, kjente Sakura en spenning i kroppen, nesten som i de siste minuttene før en konkurranse skulle starte. Det var jo helt vanlig at unge mennesker flyttet ut fra foreldrene, men avstanden til Tokyo – og til Buenos Aires – føltes overveldende. Det skulle riktignok være en tante på farssiden et sted på Nordjylland, men henne hadde Sakura aldri møtt. * «Så hva synes du vi skal gjøre i de siste dagene av høstferien din?» «Vet ikke jeg.» Lucas var i ferd med å legge til seg tenåringenes sløve stemmeføring. Men det var kanskje bare fordi han begynte å komme i stemmeskiftet. «Det hjelper i hvert fall ikke å bli sittende og henge med hodet. Hva synes du om høyder?» «Høyder? Vet ikke, jeg. Hvordan det?» Jeg har bestilt plass for to på et begynnerkurs i klippeklatring. Har du lyst til å være med?» Synlig interessert så Lucas opp for første gang siden de hadde sagt adjø til Anita på flyplassen. «Klipper? Hvor da?» Et sted i Sverige som heter Kullen. Hvis du tør, drar vi i morgen. Da er vi klare til å klatre fra morgenen av på lørdag. Skal jeg avlyse, eller har vi en avtale? «Så klart. Har du prøvd det før?» «Det begynner å bli mange år siden, og du er både lettere og smidigere enn meg, så vi starter på begynnerkurset begge to.» «Har du avtalt dette med mamma?» Luas hørtes nesten vantro ut. Med et skjevt smil svarte Daniel: «Jeg er redd for at jeg glemte det sånn i farten. Det er jo kanskje ikke sikkert at hun ville vært med på at lillegutten hennes skulle bli fjellklatrer riktig ennå.» * Og skolen? Hvordan ville de nye medelevene hennes være? Hvordan ville de ta imot henne, en slik «fremmed fugl» som det visstnok het på dansk? Hennes far hadde før avreisen fortalt henne om at danskene ikke var så fordomsfrie og imøtekommende overfor fremmede lenger som de hadde vært i hans ungdom. Fremmedfiendtligheten hadde vokst i de senere årene – godt hjulpet av de største partienes ettergivenhet overfor en stemning i folket som ble mer og mer hatsk, og der minste felles multiplum så ut til å være det som telte mest. Riktignok var fiendskapet først og fremst rettet mot folk fra muslimske land, men både afrikanere, søramerikanere og asiater hadde blitt utsatt for sjikane og hatkriminalitet. * Poul Birk, hans kone Maj og Anita Sloth gikk i de lange gangene på flyplassen ut mot gate C29, der Thai Airs Boeing 777 var i ferd med å bli klargjort for en reise på over ti timer. Maj og Poul hadde vært gjennom mange overveielser før de tok dette store skrittet: Å hente et barnehjemsbarn i den tredje verden, gjøre det til sitt eget og la det vokse opp i dansk velferd og med deres kjærlighet. De hadde diskutert om de hadde mot til enda en omgang med fertilitetsbehandling, som var gratis på danske sykehus. Særlig Maj var lite lysten på tanken. Endeløse undersøkelser, hormonbehandlinger og hele det kliniske miljøet som behandlingen var omgitt av. Hun ønsket seg familieforøkelse like mye som Poul, men det var helt tydelig Poul som opplevde det største savnet ved barnløsheten. Og når verdens fattigste avkroker var fulle av barn som gikk et usselt og usikkert liv i møte, så føltes det på en måte litt egoistisk å belaste helsevesenet kun for å få et eget barn. Et barn ville da like mye bli ens eget med å få en oppvekst med omsorg, kjærlighet, stimulering og forberedelse til å møte verden, som ved noe genetisk opphav. Og når man ellers var i stand til å gi barnet trygge materielle rammer, så skulle det nok gå. Apropos økonomi, så var det vel nærmest paradoksalt at foreldre som knapt var i stand til å ivareta et barns behov, kunne få ganske omfattende hjelp både økonomisk og med dyre, praktiske tiltak, mens velegnede foreldre som var gjennomsjekket og grundig utspurt, selv måtte dekke de temmelig store utgiftene som hang sammen med en utenlandsadopsjon. Ved å refinansiere huslånet skaffet Poul og Maj de nødvendige midlene, og nå skulle de altså av sted til Bangkok i Thailand, der deres adoptivsønn ventet på dem på barnehjemmet Pattaya Orphanage. Gutten var ni måneder gammel og het Aroon, som betyr «daggry» på thai. * Da Sakura gikk av toget på Haubjerg stasjon, slo det henne hvor skittent det var. Graffiti overalt og avfall fløt rundt i hjørnene, og de to søppelkurvene i venterommet var stappfulle. Den sovende, døddrukne mannen på benken med en veltet, tom brennevinsflaske under, var heller ikke et syn som høynet Sakuras forventninger til den nye byen sin. * Ved siden av de voksnes egen bagasje var kofferten med lyseblå babyklær med søte dyrefigurer – også varmt yttertøy – engangsbleier, pudder og salver, smokk og tåteflaske, morsmelkerstatning, fargerike pekebøker og leketøy samt en babylift innsjekket og trygt på vei ut i flyets lasterom mens Poul, Maj og Anita fant seg et stille hjørne i gatens venterom. Opprinnelig var Poul og Daniel gamle venner fra videregående, som i årenes løp hadde mistet kontakten. Da Daniel – såret og avskjediget – hadde vendt tilbake til sin barndomsby Haubjerg og skulle planlegge å etablere seg utenfor froskemannskorpset, hadde Poul og hans kone Maj vært til stor hjelp, og de hadde blitt hans nærmeste venner. Og da Daniel kort etter møtte Anita, og de begge to følte at de hadde funnet sitt livs kjærlighet, dannet de to venneparene et vennskap som var bygget på gjensidige interesser, respekt og toleranse. Daniel og Anita ble ved flere anledninger involvert i overveielsene Poul og Maj hadde gjort seg med hensyn til å bli et relativt modent foreldrepar rundt 40 år. «Ja, jeg vet at det kan virke enkelt å si når man selv har en skjønn sønn, men jeg mener likevel at det å få barn ikke kan regnes som en menneskerettighet,» hadde Anita sagt. Hun var akkurat da i gang med å forberede en serie om foreldreskap som skulle sendes til jul på RegionalTV, der hun var en av de ledende journalistene. Hun hadde allerede hatt innledende kontakt med en lege som var fertilitetsspesialist, en...